Home / Forums / Diskusjonsforum / Vestlandsk identitet, hva er det?

  • Ulrike Spring og Hanne Østhus
    Post count:
    #671 |

    En av våre fremste oppgaver som undervisere ligger i å oppfordre våre studenter til kritisk refleksjon rundt etablerte strukturer og begrep. Studentene skal ikke bare tilegne seg kunnskap basert på den nyeste forskningen, men også kunne anvende denne. I historiefaget skal studentene for eksempel kunne tenke over hva det betyr å ha en nasjonal eller regional identitet, og hvordan og hvorfor den ble til. Denne våren fikk bachelorstudentene i historie ved Høgskulen i Sogn og Fjordane en eksamensoppgave der de skulle reflektere kritisk over den tidligere samfunnsvitenskapelige oppfatning om at regionen, i likhet med nasjonen, er en naturgitt størrelse. Denne oppfatningen tok ikke hensyn til at en region er i kontinuerlig endring og kan defineres på mange ulike måter som gjerne krysser de administrative grensene.

    Derfor leser vi med undring Vestlandshøgskulens profil slik den presenteres i den nylig offentliggjorte fusjonsavtalen: «Vestlandshøgskulen skal ha ein tydeleg vestlandsidentitet som byggjer på vestlandsk kultur, næring og tradisjonar.» Denne formuleringen tar utgangspunkt i en forestilling om at det finnes noe slikt som en «tydeleg vestlandsidentitet». I tillegg impliserer den at høgskolen og alle ansatte skal bidra til å bygge identiteten til denne regionen. Dette er selvsagt noe man har gjort før i akademiske institusjoner i Norge – våre historiekollegaer fra Universitetet i Tromsø husker fortsatt den store begeistringen de følte for regionbygging da de begynte på det nyopprettede universitetet tidlig på 1970-tallet -, men spørsmålet er om en akademisk institusjon i år 2016 bør ta i bruk samme retorikk som man gjorde for nesten 50 år siden. Dette er i hvert fall ikke i tråd med den nyeste forskningen og det bidrar i verste fall til utgrensing eller ekskludering.

    La oss først se litt på denne forskningen. Siden 1980-tallet har forskere i utallige studier påvist at en nasjon er et produkt av historiske prosesser og ikke en uforanderlig størrelse. Nasjonal identitet er altså ikke noe vi er født med, men noe vi tilegner oss ved å gå i skole og lese de samme bøkene som alle andre i landet, ved å feire ritualer som 17. mai, ved å dele felles politiske strukturer osv. Det er heller ikke noe statisk, men noe som er i stadig endring og som i tillegg kan oppleves ulikt fra person til person. Lignende diskusjoner finnes også om region og regional identitet. Dag Hundstad, som har forsket på Sørlandet, tar utgangspunkt i at «det vil være problematisk å hevde at regionen eller dens innbyggere har et sett ‘ekte’ eller stabile og autentiske karakteristika. Hvilke trekk som oppfattes som ‘typiske’ ved en region, kan forandre seg over en relativt kort tidsperiode» (43). En av redaktørene av trebindsverket Vestlandets historie, Nils Kolle, har helt spesifikt fundert over hva som er typisk vestlandsk og svarer at han selv har «eit heller vagt inntrykk» av dette. Da er det lettere å finne forskjeller, mener Kolle, som slutter seg til Einar Øklands ord: «Det finst så mange slags vestlendingar» (107). Den finske geografen Anssi Paasi har derfor kalt en region for en prosess.

    Forskerne har også vist til at det å skape identitet betyr å skape autostereotyper (forestillinger om seg selv, altså hvordan f.eks. en vestlending faktisk er) og heterostereotyper (forestillinger om den andre, som vanligvis er annerledes enn oss). Identitet har altså med makt å gjøre: makt til å definere seg selv og makt til å definere andre. Hva er altså «ein tydeleg vestlandsidentitet», hva er «vestlandsk kultur, næring og tradisjonar», og hva er de ikke? Det ene kan ikke diskuteres uten det andre. Og dette er noe som kan få konkrete praktiske konsekvenser. For å sette det på spissen: Tenker en bare å rekruttere ansatte og studenter fra Vestlandet? Eller må alle som ikke er fra Vestlandet eller er noe usikker på hva vestlandsidentitet er gjennom et introduksjonskurs til vestlandsk kultur, næring og tradisjoner? Og når blir en i tilfelle regnet som vestlending?

    Et kanskje viktigere spørsmål er hva dette betyr for forsknings- og undervisningsprofilen til Vestlandshøgskulen? Skal de ansatte arbeide for og med å bygge opp en vestlandsidentitet? Dette er noe politikere gjør, men skal en høgskole ha dette som formål? Vi mener selvsagt at høgskolen skal bidra til regional utvikling, arbeide sammen med aktører fra Vestlandet og forske på og undervise i regionens særegne kulturformer og tradisjoner, men dette er noe helt annet enn å ta utgangspunkt i en entydig regional identitet og gjøre regionbygging til en sentral oppgave. Kanskje bør høgskolen diskutere hva oppgaven til en akademisk institusjon skal være og hva den ikke skal være? Skal det være en oppgave for en høyere utdanningsinstitusjon med universitetsambisjoner å drive politikk, å skape og bekrefte strukturer og tankemønstre, eller å oppfordre til kritisk tenking rundt politiske, kulturelle og sosiale strukturer og forestillinger og på denne måten bidra til å utdanne studentene til myndige borgere?

    Som denne korte diskusjonen viser, er identitet og region et komplekst forskningsfelt som fusjonsavtalen ser ut til å ignorere når den tar i bruk begrep som «tydeleg vestlandsidentitet». Våre bachelorstudenter, som vi lærer å forholde seg kritisk til slike begreper, ville nok blitt forvirret av et slikt påstand.

    La oss til slutt gjøre et kort tankeeksperiment: Bytt ut Vestlandet med Norge og Vestlandshøgskolen med alle norske høyere utdanningsinstitusjoner. Da blir det: «Norske universitet og høgskular skal ha ein tydelig norsk identitet som byggjer på norsk kultur, næring og tradisjonar.» Ville du vært komfortabel med dette?

    Litteratur:
    Hundstad, Dag, «Historikeren som regionbygger? Et fagkritisk perspektiv på fire landsdelshistoriske verk», Historisk tidsskrift 91, 2012: 37-63.
    Kolle, Nils, «På leit etter det vestlandske. Erfaringer frå arbeidet med Vestlandets historie», Heimen 2, 2007: 97-108.
    Paasi, Anssi, «The institutionalization of regions: a theoretical framework for understanding the emergence of regions and the constitution of regional identity», Fennia 164 (1) 1986: 105-146.

  • Roger Hestholm
    Post count:
    #676 |

    Til avslutningsspørsmålet dykkar må ein vel berre seie: Kva skulle desse universiteta og høgskulane elles byggje på? Det er sjølvsagt ein del institusjonar som prøvar å gjere høgskulen/ universitetet sitt til noko anna enn ein «norsk» institusjon (jf. Curt Rice ved HiOA med engelsken sin), men det er vanskeleg å løfte seg sjølv ut av det partikulære og inn i det universelle. Slik sett er det ikkje noko mystisk ved verken «vestlandsidentitet» eller «norsk identitet», sjølv om det kan vere analytisk problematisk å identifisere desse identitetane, og kanskje etisk problematisk å postulere at vi skal fremje eller dyrke slike identitetar.
    Når dette er sagt, er eg heilt samd i at det er stusseleg å framheve nynorsk som hovudmål som den store sigeren i fusjonsforhandlingane. Nynorsk er viktig nok, men at dette i seg sjølv gjer leiinga ved HiSF så nøgd, gir grunn til uro.

    • Ulrike Spring og Hanne Østhus
      Post count:
      #679 |

      Takk for kommentar. Det ønsker vi oss flere av! Likevel, her er noen antakelser som ikke kan stå uimotsagt. Vår kritikk retter seg ikke mot det å bygge en vestlandsk institusjon (eller en norsk institusjon), men mot det å bygge denne institusjonen på noe så upresist og problematisk som en «tydelig identitet» – uten å presisere hva denne identiteten inneholder eller hva den ikke inneholder (og dermed ekskluderer). Som du skriver, kan dette være et analytisk og etisk problem og «problematisk å identifisere».
      Vi syns det er bra at Vestlandshøgskulen skal ha nynorsk som hovedskriftspråk, og vi mener også at nynorsk er tett knyttet til identiteten til mange på Vestlandet, men dersom man setter et likhetstegn mellom «nynorsk» og «vestlandsk identitet», blir det problematisk: Hva med alle vestlendiger som bruker bokmål? Blir de da «dårligere» vestlendinger? Det er altså ikke identitet per se eller identitetsmarkører som språk vi anser som problematiske, men den ureflekterte bruken av et slikt komplekst begrep på en akademisk institusjon.

      • Roger Hestholm
        Post count:
        #680 |

        Takk for svar på kommentar! Vi er kanskje ikkje så veldig usamde i denne saka, men eg meiner framleis at det i samtida (stikkord: internasjonalisering, standardisering, kommersialisering, straumlinjeforming), er eit større problem at universitet og høgskular prøvar å late som om dei ikkje eksisterer i ein empirisk kulturhistorisk kontekst, enn at dei held på gammalmodige identitetsidear. Det er i den grad kritikken dykkar av «vestlandsidentitet» spelar på lag med ein slik historielaus universalisme, at eg ikkje lenger vil vere med. Sett på spissen: Sjeldan er den nasjonale eller regionale identiteten så tydeleg som hos dei som vil distansere seg frå han.
        Det hadde elles vore festleg med eit introduksjonskurs i vestlandsk identitet for dei som kjende seg usikker på om denne var heilt på plass i dei sjølve :)

        • Ulrike Spring og Hanne Østhus
          Post count:
          #692 |

          Takk for kommentar til svaret på kommentar! Vi forfekter ikke kulturrelativisme her og i hvert fall ikke historiereløshet. Det skulle tatt seg ut for to historikere! Alle mennesker har identiteter og vi kan neppe leve uten. Men, for det første, et individs identitet(er) er ikke umiddelbart overførbar til en institusjon. For det andre, identitet er i høyeste grad historisk konstituert, men vi synes ideen om en tydelig vestlandsidentitet nettopp er et eksempel på at man ser bort fra dette. En slik forståelse av identitet fremmer en ahistorisk essensialisme og tar ikke hensyn til hverken historisk endring eller individers ulike syn på dette.

  • curt rice
    Post count:
    #693 |

    Roger Hestholm skriver:

    «Det er sjølvsagt ein del institusjonar som prøvar å gjere høgskulen/ universitetet sitt til noko anna enn ein «norsk» institusjon (jf. Curt Rice ved HiOA med engelsken sin) …»

    Jeg hadde likt å svare på dette, men jeg forstår ikke hva det skal bety? Tips tas i mot med takk.

  • Georg Arnestad
    Post count:
    #696 |

    Vestlandsk identitet
    «I opphavet fantes ikke noe «Vestland» og derfor heller ingen «vestlendinger.» Slik innleier professor Knut Helle i artikkelen «Den opphavlige vestlandsregionen” i det første bindet av ”Vestlandets historie” (Helle 2006, s. 9-10). Eit gryande medvit om ein større region kan, ifølgje Helle, ikkje sporast før dei ulike folkegruppene i landsdelen (rygar, hordar, sogningar, fjordingar, møringar) fekk ein felles samfunnsorganisasjon, frå slutten av 800-talet og framover. Regionen vart eige ting- og lovområde under Gulatinget, som på sitt største omfatta området frå og med Sunnmøre i nord til og med Lyngør i sør, pluss øvre Valdres og Hallingdal, Numedal og Vest-Telemark, og strekte seg vestover heilt til Færøyane og Shetland, la grunnlaget for rettsstaten Noreg. Sidan starten på 1900-talet, etter at Sørlandet så å seie vart funne opp i ein artikkel av Wilhelm Krag i Morgenbladet i 1902, strekkjer Vestlandet seg frå Romsdalsfjorden og til litt sør for Boknafjorden.

    Det er her vi vestlendingar bur. Det betyr ikkje at vi har ein felles gitt historisk forankra identitet. Tvert imot: Vestlandet er fullt av subregionale identitetar langt ned på mikronivå. Seigast av alle på Vestlandet skal visst sunnfjordingen vere. Eg har sjølv skrive om «nordfjordingen» og konkludert slik:
    «Nordfjordingen» som idealtype finst ikkje. Likevel er vi alle i éin forstand «nordfjordingar». Fjorden og landskapet pregar oss framleis, men gjer oss ikkje like. Identiteten vår …… er knytt til bygda og lokalsamfunnet. Her finn vi i ulike delar av Nordfjord typiske åtferdsmønster, haldningar og verdiar som høyrer bygda til, og som ein kan sjå på som ein historisk forankra kollektiv identitet. Kor «slitesterk» denne er i dag, veit vi likevel ikkje (Arnestad 2016, s.3).

    Men det finst sjølvsagt også kulturelle (identitets)trekk som tydeleg skil Vestlandet frå andre landsdelar (jf. Bjørgo 2006 og 2008). Viktigast er sjølvsagt språket. Sidan mellomalderen har Vestlandet hatt ein dialektgeografi som skil regionen signifikant frå austnorsk og vestnorsk. Den vestnorske kulturelle identiteten er uløyseleg knytt til det vestnorske og vestnordiske språket, til den språklyden, og til nynorsken. Knytt til språket vert det òg hevda at det er ein markert skilnad mellom vestnorsk og austnorsk kultur, humor, mentalitet, lynne. Noko sant er det i dette, også i dag.

    Vestlendingen er i litteraturen skildra som individualist i motsetning til ein meir flegmatisk austlandstype. Fleire forfattarar har òg peikt på dei motstridande livsmaktene som særpregar vestlandslynnet; «bresten», seier Hans E Kinck. «Bråkastfolket», kalla Jon Eikemo det. Den pietistiske arven og korleis dei store vekkingsbylgjene forma landskapet, kjem ein heller ikkje utanom. Den sterke kulturelle spenninga mellom ytre og indre Vestland vert òg trekt fram som eit særtrekk. Denne samsvarar også med skilnader i fysisk natur, livsgrunnlag og næringsverksemd mellom ytre og indre strøk (jf. Bjørgo 2006, s.27 ff, 2008, s.4-6)

    Identitet vert også utvikla gjennom materielle forhold og sosiale strukturar. Her finst nokre trekk som har særprega utviklinga på Vestlandet samanlikna med andre landsdelar (jf. Arnestad 2005, s.6-7). Fiskarbonden, sjølveigande bønder og mangesysleriet er eitt døme. Fråveret av storgardar og husmannsvesen eit anna. Industrialiseringa eit tredje. Vestlandet vart i hovudsak industrialisert gjennom det ein kallar ein ”fransk” modell, der regionale handverkarar og andre aktørar utvikla industri, gjerne med grunnlag i handverk, ut frå regionale behov med regional kapital. Entreprenørane var ein del av lokalsamfunnet.

    Vi kan altså identifisere visse trekk ved kultur, næringsliv og tradisjonar som skil Vestlandet ut frå andre landsdelar. Det betyr likevel ikkje at det finst ein tydeleg vestlandsidentitet som vi ber inne i oss eller som vert avspegla utanpå.

    Eg sluttar meg til Bjørgo når han legg til grunn ei identitetsforståing som inkluderer både essensielle og konstruerte element. Ikkje eit enten-eller. Han hevdar med tyngd at «skillet mellom før og nå, mellom historisk og aktuell identitetsbygging, er mindre enn ein umiddelbart skulle tru» (Bjørgo 2006, s.50), og at «alle menneske utviklar ulike former for geografisk bunden identitet og identifikasjon, som uttrykk for opplevd og erfart fellesskap over tid» (Bjørgo 2008, s.7). Han gjer ei todeling mellom identitet som indre erfaringsidentitet og som ytre, manifestert livsstil, og stiller spørsmålet: «kva er typiske åtferdsdisposisjonar for menneske innafor det fellesskapet vi sirklar inn?»

    Men vi har sjølvsagt med «eit lappeteppe å gjere, ikkje noko vestnorsk vevstykke», skriv Bjørgo vidare. «Men er nå dette eigentleg noka motsetning», spør han. Og svarar slik: «Heime på Radøy er eg radværing, i Bergen er eg stril, i Oslo er eg vestlending» (Bjørgo 2008, s.3). Om vi definerer identitet som identifikasjon, finn vi også ein vestlandsk identitet. Her må vestlending/vestnorsk forståast som eit felles multiplum for underliggjande geografiske klassifikasjonar.

    Lengre kjem eg ikkje. Men det skulle berre mangle at ikkje den nye Vestlandshøgskulen (også) skal byggje på vestlandsk kultur, næring og tradisjonar. Dette er element som kan identifiserast og bør utnyttast i utviklinga av ein ny akademisk institusjon på Vestlandet. UiB har ikkje gjort dette. Plassen står ledig. Og det er like legitimt i dag som det var i Nord-Noreg på 1970-talet, at ein ny regional akademisk institusjon på Vestlandet bør og skal bidra til regionutvikling, blant anna ut frå ei erkjenning av at høgskulen byggjer på viktige vestnorske særtrekk.

    Den nye høgskulen bør derimot late vere å slå kategorisk fast at den skal byggje på ein tydeleg vestlandsidentitet. Kvifor eg meiner det, går fram av det eg har skrive ovanfor.

    Derimot bør Vestlandshøgskulen leggje til rette for at diskusjonen kring dei kompliserte og tverrfagleg spennande spørsmåla om region, regionalisme, identitet, materiell og immateriell kultur kan halde fram. Til dømes som del av det årlege Vestlandsseminaret som snarast råd bør verte eit identifikasjonsmerke ved den nye Vestlandshøgskulen.

    Sjølvsagt hovudgjest første året er forfattaren Einar Økland. Han skal (visst) ha sagt det slik: «det finst så mange slags vestlendingar.»

    Og takk og pris for det.

    Litteratur:
    Arnestad, Georg: Vestlendingen – finst ho eller han og eventuelt kvar helst? Ein frittståande artikkel om kultur og identitet. Utgreiing for Vestlandsrådet, Sogndal 2005.
    Arnestad, Georg: «Nordfjordingen. Fjorden og landskapet pregar oss, men gjer oss ikkje like». Artikkel i bok om Nordfjord (redaktør: Jon Tvinnereim) som kjem i hausten 2016, Selja forlag, Førde.
    Bjørgo, Narve: ”Vestnorsk identitet i historisk perspektiv” i Vestlandslandets historie (hovudred. Knut Helle), bd. 3 Samfunn, forlaget Vigemostad og Bjørke, Bergen, 2006
    Bjørgo, Narve Kva vart det av vestlandsidentiteten? Om identitet, vestlandshistorie og regionbygging,. Manus til foredrag, seminar Fosshaugane Campus, Sogndal 6.8.2008.
    Helle, Knut: «Den opphavlige vestlandsregionen» i Vestlandets historie, (hovudred. Knut Helle), bd. 2 Samfunn, forlaget Vigemostad og Bjørke, Bergen, 2006.

  • Erlend Eidsvik
    Post count:
    #3377 |

    Vestlending, ja.

    Trauste og tagale sunnfjordingar, framfusne bergensarar, mutte men skrytsame nordfjordingar, kvikke sogningar og underfundige sunnhordlendingar. Og alle andre. Hauglendingar og nordhordlendingar, dei fleste med ein sunn skepsis til maktbruk, maktsentra og departementale føringar. Med eit stødig bein planta i kystnæring, oljenæring, industrinæring, fruktnæring og jordbruk. Og alle andre (orsak til dei som er gløymt – send gjerne ein e-post til vestland@hvl.no). Vi er altså mykje og mangt. Kebab-vestlendingar, hijab-vestlendingar, indremisjonsvestlendingar, vestlendingar på legd, vestlendingar på trygd, vestlendingar med cred, vestlendingar med adresse i Malibu, LA, vestlendingar med adresse Vassbygdi, S&FJ.

    Så, kva tener dette Vestlands-mantraet den nye høgskulen? Profildokument, visjonar, strategiar og anna ordgyteri produsert med knappe tidsfristar og kompromissets uunngåelige impotens er gjennomsyra av å fremje vestlandsidentitet som ein raud sjukleg tråd – ei mare som rir HVL-hesten inn i ein vestlandsk solnedgang forkludra av sludd, kuling og marginale varmegrader. Slik eg les det gjennom mine Interoptik-vestlandsbriller er det eit provinsielt rop av desperasjon: Her er vi – sjå oss, klem oss, koz med oss; vi driv med læring, næring, tæring, teknologi, bærekraft, innovasjon – men i eit Vestlandsperspektiv, sjølvsagt – lik oss, please!

    Come on.

    (Vestlandet har alltid vore internasjonalt orientert, difor engelsk).

    Vi treng vel knappast å konstruere ein eigen Vestlandsidentitet inn i ein høgare utdannings- og forskingsinstitusjon med uttalte universitetsambisjonar. Driv MIT med Massachusetts-orientert forsking? Oxford med Oxfordshire-based knowledge production? NTNU med Trønder-kunne? UiO med Oschlo-schwung? Det er fremja at UiB ikkje har tatt Vestlandsnisja – dermed står den ledig for HVL. Come on (sjå det, engelsk igjen), vi må sjå utover dette – få progressive glas i brillene våre som motverkar nærsyn & trangsyn.
    Sjølv om eg er, på lik linje med mange vestlendingar, opptil fleire prosent genetisk vestlending (vi stammar vel i stor grad frå stroka mellom Ukraina og Syria; ta gjerne DNA-testen på 23MyHeritage) kan eg ikkje forstå kvifor slike provinsielle konstruksjonar skal vere vesentleg for den nye institusjonen. Vi skal trekke til oss kompetente folk – og utdanne folk innan mange fagdisiplinar; gode ingeniørar, helsefaglege stjerneskot og utdanningsfaglege kunnskapsprodusentar, som det gjerne heiter i visjonære skriv (lærarar i vanleg språk).

    Vi skal sjølvsagt vere i tett interaksjon med samfunnet rundt våre respektive campusar, det er ikkje det. Men dette er nasjonale og internasjonale disiplinar. Vi treng å brynast med arenaer der ute, i Noreg, Norden, Europa og resten av verda. Det er der ein blir god. Og det er der ein også legg til rette for kunnskap som kjem Vestlandet og andre regionar i Noreg til gode.

    Vi er meir enn dette. Vi er/blir/skal bli ein høgskule som ikkje treng å klamre seg til provinsielle korttriks og tørre Vestlandslefser, men rette blikket opp og ut i tillegg til navle og nærbutikk. Mange av oss er nærsynte etter å ha lest i overkant mange høyringar, strategiar og profildokument. Heldigvis finns det synskorrektiv som fungerer overraskande bra, både mot langt framskride nærsyn og trange hornhinner.

    Med ynskje om ei fusjonsfri(sk) jul til alle,
    Erlend Eidsvik, nærsynt Sunnfjording/Vestlending

The forum ‘Diskusjonsforum’ is closed to new topics and replies.